Setningen “bli den beste versjonen av deg selv” kastes rundt så ofte i dag at den nærmest har mistet sin opprinnelige tyngde. Vi ser det i selvhjelpsbøker, motivasjonstaler og ofte i bedrifter, der det gjerne oversettes til noe som minner om “bli mer produktiv”. I denne sammenhengen kan det raskt få en dårlig bismak – som om målet med personlig utvikling utelukkende er å tjene bedriftens interesser eller å øke effektiviteten til vi brenner ut.
Men ideen om å bli den beste versjonen av seg selv har langt dypere røtter enn moderne produktivitetskultur. Den kommer fra en tid da målet ikke var å løpe raskere på hamsterhjulet, men heller å realisere sitt fulle potensial som menneske – på tvers av alle livets arenaer. Denne ideen stammer blant annet fra Aristoteles, som for over 2 500 år siden snakket om “entelechy” – et konsept som refererer til den iboende kraften som driver oss mot å bli den beste utgaven av oss selv, ikke bare for oss selv, men også i samspill med andre.
Så hvorfor er det viktig å jobbe med personlig utvikling, og hva betyr det egentlig å være “den beste versjonen av seg selv” når vi fjerner det fra dagens jag etter produktivitet? Kanskje handler det om noe mye større enn å prestere – kanskje handler det om å leve et meningsfullt liv, både for deg selv og de rundt deg. Dette er et tema som har opptatt noen av historiens største tenkere, og som fortsatt er like relevant i dag.
La oss dykke dypere inn i denne filosofiske refleksjonen.
Den indre kampen: Virtue vs Vic
Aristoteles hevdet at livet handler om å realisere vårt potensial gjennom kontinuerlig aktivitet – en slags “aktiv blomstring.” For ham var lykken, eller eudaimonia, ikke noe man bare oppnådde ved å følge sine lyster eller jakte umiddelbar glede. Lykken fant vi gjennom å praktisere dyder som mot, rettferdighet og visdom. Dette krevde energi og bevisste valg. Han stilte spørsmålet: Vil vi velge den utfordrende veien som fører til utvikling, eller den lettere veien preget av komfort og stagnasjon?
Denne evige kampen mellom “virtue” (dyd) og “vic” (last) er noe mange av oss møter daglig, enten vi innser det eller ikke. Hver gang vi velger å utfordre oss selv, å gå ut av komfortsonen, tar vi et skritt mot å realisere vårt fulle potensial. Når vi derimot gir etter for umiddelbar tilfredsstillelse uten hensyn til langsiktige konsekvenser, lar vi oss styre av våre laster.
Personlig utvikling i et moderne perspektiv
I dag er personlig utvikling blitt et populært tema, men det er ofte redusert til en overfladisk søken etter suksess. Det vi kanskje glemmer, er at ekte utvikling ikke handler om å nå materielle mål eller oppnå anerkjennelse. Den dypere verdien av personlig vekst ligger i å finne mening og retning i livet. Når vi streber etter å bli bedre, engasjerer vi oss i noe som er større enn oss selv – vi arbeider for å realisere vårt “hvorfor”, vår entelechy, som Aristoteles ville ha sagt.
Dette prinsippet blir også reflektert i moderne positiv psykologi, som bekrefter at mennesker som jobber med å utvikle sine evner og styrker, opplever større grad av tilfredshet og mening. Martin Seligman, grunnleggeren av positiv psykologi, har formulert teorien om “PERMA-modellen”, hvor meningsfylt engasjement (Engagement) og personlig prestasjon (Accomplishment) er avgjørende for et godt liv. Denne teorien speiler Aristoteles’ tanker om lykke, som en tilstand som kommer gjennom handling og vekst – ikke gjennom passivitet eller overfladisk glede.
Filosofiske perspektiver: Hva hindrer oss?
Til tross for at vi vet at personlig utvikling er bra for oss, kan vi ofte føle oss fristet til å velge den enklere veien. Som nevnt i boka Aréte av Brian Johnson, beskriver Hercules’ valg mellom to gudinner nettopp denne kampen. Den ene gudinnen tilbyr ham et liv fylt med letthet, nytelse og øyeblikkelig tilfredsstillelse. Den andre utfordrer ham til å velge et vanskeligere liv, men et som vil gi ham dyp mening og eudaimonia. Hercules, som den legendariske helten han er, velger den andre gudinnen. Han vet at det er her han vil finne sin sanne verdi – i utfordringene, i kampen mot indre og ytre hindringer.
Dette valget er like aktuelt for oss i dag som det var for Hercules. Vi lever i en verden fylt med distraksjoner og umiddelbare belønninger. Sosiale medier, underholdning og konsum tilbyr oss “den enkle gudinnen” på et sølvfat. Men om vi lar oss friste til å følge denne stien for lenge, kan vi miste den dypere meningen som kommer med vekst. I stedet for å la oss fange av denne illusjonen, må vi bevisst velge utfordringene – fordi det er gjennom dem at vi utvikler oss som mennesker.
Kom deg ut av komfortsonen
En viktig lærdom fra både gamle filosofer og moderne forskning er at vekst sjelden skjer innenfor komfortsonen. Vi må våge å utfordre oss selv, ta risikoer og møte ubehaget som oppstår når vi beveger oss utenfor det trygge. Dette gjelder både personlig og profesjonelt. Enten det handler om å lære en ny ferdighet, ta på seg et krevende prosjekt på jobb, eller ta opp vanskelige samtaler med kollegaer, er det gjennom disse utfordringene vi utvikler oss.
I tidligere artikler som Vekst starter med ubehag og Resilience Growth Cycle, har vi sett hvordan ubehag kan være en drivkraft for vekst når det balanseres med støtte og trygghet. Dette prinsippet er avgjørende for å skape langsiktig vekst, både individuelt og i en organisasjon. Den velkjente “komfortsonen” er en fiende av innovasjon og forbedring, og bare ved å ta små, regelmessige skritt utenfor den kan vi oppnå betydelige resultater over tid.
Resultatene venter på den andre siden av komfortsonen
Personlig utvikling handler ikke bare om å nå mål eller å være bedre enn andre – det handler om å bli den beste versjonen av seg selv. Og det skjer gjennom kontinuerlig innsats og gjennom å velge utfordringene fremfor komforten. Vi må være villige til å ta den vanskelige veien, akkurat som Hercules, for å finne den dypere lykken og tilfredsstillelsen som ligger på den andre siden av innsatsen.
Som Aristoteles, og senere filosofer som stoikerne og moderne forskere, har lært oss, handler livet om å bli bedre versjoner av oss selv. Denne veksten krever mot, vilje og en dyp forståelse for hvorfor vi gjør det vi gjør. Resultatene – både i form av personlig tilfredsstillelse og profesjonell suksess – venter alltid på den andre siden av komfortsonen.